S.’ over hele landet gikk inn i greske kult Lionysou og diaplasthisan flere myter om ham og feiret ulike festivaler til ære for Dionysos som det, for’ dette for å unngå forvirring kom grekerne og romerne senere til det punktet å innrømme at det var mer enn én Dionysos, dvs. 7 eller 8 uten tilknytning til hverandre.
For lenge siden hersket den oppfatning i Pangaeo at Dionysos alltid var jaktens gud. Det ser ut til at jaktkulter var flere enn andre jordbrukskulter. Den dionysiske religion, som kulter av Rhesus, Hero slagg, Lykurgos, den Vrafrou og Zalmoxi synes å ha sine røtter i antikken. Rhysos ble tilbedt av Bissos of the Rhodope. Han elsket å jakte hjort på hesteryggen i det vidstrakte fjellet, villsvin og andre ville dyr. Risos ble også hedret i Amphipolis.
I Paggaio var stor tempel Bacchus Thrakia, en Oracle som prestedømsvelsignelsene Vissas profetene. Bacchus og Rhesus relasjoner grunn’ disse bessiske profetene og i eksistensen av helten fra Rhesus i Amfipolis (Gamle kulter og myter om Pangeus – Γ.Κ. Avtzi-ordfører. i Panseraic-kalenderen).
På Pangaeo utspant den dramatiske historien om Lycurgus. Legenden er nevnt i Iliaden. Han var kongen av Idonene og forfulgte Dionysos mystikere. Gud straffet ham, driver ham gal og Lycurgus trodde at han ville ødelegge vintreet i stykker i sin egen sønn. Guden straffet også landet til idonerne med befolkningsterilitet og idonerne for å blidgjøre Bacchus, de murte hans fiende Lycurgus i live p’ en hule, hvor han sultet i hjel.
Innbyggerne tilbad Dionysos med mange høytider: med det såkalte Store Dionysia, med de små eller katt’ Dionysia felt, med Linaia, Blomsterfestival, Aloe, Oskofori, Jeg var vill, Ascona, og med forskjellige andre feiringer i andre regioner og byer i Hellas, for eksempel med lyktene i Pireus, med regionene i Alley of Arcadia, etc.
På andre og tredje dag av Anthesteria i leirpotter, pottene, de ofret den chtoniske Hermes, for de dødes sjeler. Den 2. og 3. dagen kalt hakker og khytroer ble assosiert med de dødes sjeler. De trodde at de døde steg opp fra Hades for å besøke sine slektninger, som hadde laget mat til dem av belgfrukter, noe som ligner på hyttene som gjør psykosabbaten i landsbyene Pangaios, men også’ hele Hellas.
I den lille Dionysia i slutten av desember fant prosesjonen til fallos sted, folk var da kledd i saueskinn og sekk. Denne skikken har holdt seg til våre dager da på 7 januar, på St. John's Day i Nikisiani Pangaio, forkledde de seg som sauer og med store bjeller hengende rundt halsen og midjen løper de gjennom landsbyen og hisser opp stedet med rop og erting..
Ilddyrkelse var vanlig på den tiden og veldig knyttet til thrakerne. Vi har også referanser fra eldgamle forfattere “De sier at prestinner med bare føtter går gjennom ilden uten å lide noe” (Diod. Siculus). Som vi vet fra Euripides og Sofokles var ilddyrkelse og ildvandring en del av Dionysos-kulten.
“På toppen av håret brakte de bålet uten å brenne”
(Euripides Bacchus f. 537)
Skikken med ild har blitt bevart til i dag i regionen Pangaios. På Halloween kuttet beboerne ca’ fjellkristtorn og andre tørre greiner lager de til bunter og søndag kveld lager de “skikk av Dervena” og de begynner å hoppe ovenfra’ ilden og ilden.
Feiringen av Dionysos fant sted med glede og med deltakelse fra alle. Den ene holdt en amfora med vin, en annen trakk en geit og en annen en kurv med tørkede fiken og i alle disse var fallos nødvendig, som Plutarch forteller oss (537, 8).
Den thrakiske opprinnelsen til disse høytidene kan også fastslås fra et athensk dekret om en koloni av Brea i Thrakia ca. 445 f.eks. Dette dekretet pålegger byen Brea å sende til Athen etter den store Panathenaia, en vase og en rustning og for Dionysia en fallos.
Under gudefesten bar innbyggerne i Pangaios båten til Dionysos fra Eleftheres med en stor prosesjon, den andre dagen fra Linaio s’ et lite tempel og så ble han returnert til Linaio. S.’ gjennom hele denne marsjen sang de salmer til Elefthereas Dionysus. Disse salmene ble laget av dikterne spesielt for tilbedelse av guden. De siste dagene ble det undervist i nye dramaer.
Idonenes land lå øst for Strymons, i det nåværende området N. Zichni, Alistratis, Drama. Opprinnelig var dette området bebodd av thrakiske stammer, men i det 16. f.Kr. århundre, stamfaderen til Idones, kong Idonos, sønn av guden Ares og nymfen Calliroa (datter av elven Nestos) ble hersker over stedet. Idonei var kjent for sin orgiastiske tilbedelse av Bacchus. Men kongen Lykurgus som ønsket å avskaffe den orgiastiske tilbedelsen av Bacchus ble forfulgt av’ Maenadene og møtte en bitter død. Den 500 f.eks. Getas er nevnt som en bemerkelsesverdig konge av Idonene, hvis sølvdekadrakmer ble funnet (og mynter) med inskripsjonen 'TETA IDONEON VASSILEUS”. I hovedstaden Idone, Idona, men også i deres andre byer var det strålende høytider for Dionysos.
Spredningen av Dionysos-kulten, slik vi kjenner fra Homer, hadde nådd så langt bort som Fønikia. Også fra Herodots historie kjenner vi det nære forholdet fønikerne hadde til thrakerne fra Pangeus. Selv de viktigste bærerne av læren om den dionysiske kulten var de frygiske prestene, de thrakiske prestene i Sør-Hellas og faktisk i det delfiske orakel.
Agrioneia ble holdt i september eller oktober. Ifølge Plutarch var det også en kamp, bare for kvinner som søkte Dionysos på fjellet som rasende 3 netter. Så kom de tilbake og hadde det gøy med å løse gåter og gåter på en bankett. Agrioneia-festivalen var relatert til eventyrene til guden som, beseiret av titanene, overlevde og flyktet til musene. Dionysos var personifiseringen av spiring som forsvinner om vinteren og gjenfødes om våren.
Selvfølgelig begynte tiden med katten’ feltene i Lyonysia holdt om vinteren. Disse ble gjort med stor frihet. Utøverne kjørte rundt i vogner og gjorde gester og ytret banning, andre danset rundt vognene (comos ef’ vogn eller enkel).
Den andre feiringen var Linaia som fulgte en måned senere. De feiret med en prosesjon og konkurranser av tragedier og komikere. På slutten ble prosesjonen avsluttet ved Linaio og en geit ble ofret, mens du danser rundt’ ved alteret sang han lovprisende oder til guden.
Den tredje dionysiske festivalen var Anthesteria en måned senere på begynnelsen av våren. I denne feiringen ble det holdt konkurranser og feiret sakramenter (usigelig hellig) om natten i et gammelt tempel.
Den fjerde feiringen var den store Lionysia eller de i Astei, en måned senere. Poeter, hyklere, sponsorer og dansere dukket opp foran folket og annonserte dramaene. Disse første feiringene var Asklepiia etter Pro-Race, så fant prosesjonen sted, Komos, Lyric Games og Pandias. Mange nye tragedier utspant seg. Tilsvarende Dionysia av grekerne var også Liberalia senere av romerne.
I katt’ fields Dionysia ble holdt til ære for guden og andre høytider som f.eks: Hengekøye, Jeg var vill, festivalen til Chitras, Ascolia, festivalen til Hos. Hos escoliosisbarna måtte de unge utøverne løpe til sekken som var midt mellom tilskuerne og der, trampende med en fot, prøvde de å holde balansen og danse på den oppblåste sekken som var smurt inn med olje for å gjøre den glatt.. De fleste falt og folk lo. Men den som kunne holde på og danse ble utropt til vinner og fikk i premie en pose full av vin.
St’ I Agrionia ville presten i Dionysos, på festivalnatten, plutselig falle inn i en orgie og forfølge kvinnene i en familie med sverd i hånd for å drepe noen hvis han kunne, som rapportert av Plutark.
Pentheus ved navn ser ut til å være guden for sorg og død, i motsetning til Bacchus som var guden for liv og gjenfødelse. Fra døden eller vegetasjonen av åkeren i uminnelige tider kom alle landbruksritualer.
