Eleni Michalopoulou, Lovlig
Dokumentasjon i tekstene fra antikkgresk litteratur (Herodot, Thukydid, Plutark, Arrian, Demosthenes, Polybius, Isokrates).
INTRODUKSJON
Dette notatet er selvforklarende. Fordi, skjønt, praten blir oftere og oftere om det åpenbare, er, Kanskje, nyttig, å suge noen - en stund- i disse. En nylig, for opprinnelsen til Alexander og makedonerne, min studie i arbeidet med store gamle greske forfattere (Herodot, Thukydid, Plutark, Arrian, Demosthenes, Isokrates, Polybius) førte til dokumentasjon av kjent, heller eller nederlag, argumenter om saken. Fordi den semantiske verdien av navnet, som et ord, er en mer alvorlig sak enn,hva kan man anta, -og mye mer når det gjelder et historisk navn, veldig viktig og kontroversiell, som Macedonia, Det er verdt å se nærmere på hva historikere fra antikken registrerer.
(J). THOUKIDIDIS
Fra begynnelsen av referansene til begrepet ‘grekerne’ holder vi at Thucydides, en av menneskehetens største historiske og politiske filosofer sier at begrepet ‘greker’ ikke eksisterte før Trojan-krigen, og at den første gangen vi møter ham er i Homer, som navnet på de som kjempet mot Troy, fra Fthiotida, under Achilles - ‘de første grekerne’ [1]. Til Homer, fortsetter Thucydides, ‘grekerne’ blir referert til i samme forstand som ‘Achaeans’ er referert til, 'Argeios', 'danskene'. Vi finner det ikke i homeriske epos, Dessuten, heller ikke begrepet ‘barbarer’, fordi han ennå ikke hadde skilt seg ut (mye mer etablert, som skjedde senere) begrepet ‘grekere’ "Som det motsatte generelle navnet»Til 'barbarene'[2], avslutter den store greske historikeren.
I sammenheng med denne dualismen i gammel gresk litteratur (‘Greker-barbarer’), barbarer var de som ikke var grekere. I denne forbindelse, alle de historiske kildene vi har til rådighet viser at makedonerne var grekere og ikke barbarer. Og det ville være rart om det ikke var det, som fødestedet til grekerne, Fthiotida, lå bare noen få kilometer sør for Makedonia. Fra Fthiotida spredte navnet seg til en stor radius som inkluderte hele den greske verdenen. Det ville faktisk være uforklarlig å spre seg overalt unntatt naboene Imathia og Pieria, som var - dog- mye nærmere enn,hva f.eks Athen.
Kobberplaten til teorien om makedonernes ikke-greskhet var basert på det faktum at i den greske verdens velstandsperiode, grekerne i sentrum, som hevdet av Alexandros Ragavis, de skilte seg fra de i periferien (Makedonerne, Epiroter), fordi sistnevnte, på grunn av blanding med andre folk, klassifisert på et lavere nivå av politisk og sosial utvikling. Ragavis understreker videre, at den doriske invasjonen og Amphitryon of Delphi bidro til utvidelsen av navnet til grekerne ‘gjennom hele det greske løpet[3]’.
I historien om den peloponnesiske krigen, å komme tilbake til Thucydides, og spesielt på det punktet hvor den trakiske kampanjen er beskrevet, under Sitalkis, mot Makedonia, dens geografiske koordinater er nøyaktig definert "Nedre Makedonia … av dagens Makedonia ”, som historikeren kaller det[4]. Som vist i studien av beskrivelsen, de gamle kartene og den nåværende geografien, området er definert som området rundt Pieriki-bassenget, ved elvemunningen til Axios, opp til Paggaio og utover Strymonas som inkluderer Pella, Halkidiki, Vottia (ved siden av Halkidiki) Eordea (Aridea), Almopia, Grestonia (Γυρτωνία), Mygdonia, Anthemountas (i nærheten av Polygyros) og andre greske områder. Det er interessant at Thucydides sier at makedonerne inkluderer nasjoner "ovenfra" som Lygistai[5] og Elimiotene[6] som er allierte og ‘subjekter’ - underdanige- av det nedre - ‘av nåtiden, slik det karakteriserer det, Av Makedonia. I de gamle kartene ligger disse områdene nord for dagens Pieria og NE. av Magnesia, innenfor gresk territorium. Nord for Lygestia, Paeonia er lokalisert, (område på grensen til Hellas til Makedonia - innenfor det greske territoriet), som, som Thucydides sier, makedonerne erobret en smal stripe som følger Axios og når Pella og havet. Det er bemerkelsesverdig at paeonerne - åpenbart de som ikke hadde blitt erobret av makedonerne- Arrian kaller dem barbarer, sammen med trakerne og illyrierne og agrierne.[7] Konklusjonen er at Makedonia av tiden av Thucydides, “av Alexander[8] og sønnen Perdiccas kom ” var området som fokuserte på Pieria, Imathia og Halkidiki[9].
HERODOTUS
Et virkelig katalytisk vitnesbyrd, om makedonernes nasjonale status som gresk, ligger i Herodot og spesifikt i beskrivelsen av krigsforberedelsen for slaget ved Plataea (479 f.eks), som satte en endelig slutt på de persiske ambisjonene om erobring av Hellas: Før kampens kamp, Alexander den store, sønn av Amyntas og konge av Makedonia, Mardonius ’ufrivillige allierte, som en vasall av perserne[10], nærmet seg, hemmelig om natten, de athenske vaktene, og ga de athenske generalene verdifull informasjon i forbindelse med Mardonius 'strategiske plan. Han gjorde det fordi, som sa, “han var den samme greske og faktisk fra en eldre generasjon, og han ville ikke ønske å se Hellas som en slave ". Han ba til og med, i tilfelle seier, å gjøre athenerne også interessert i sin egen frigjøring[11]. Denne rapporten fra Herodot, gjennom munnen til Alexander den store, oldefar til Alexander den store[12], er, utvilsomt, komplett - rettslig vil vi si- bevis på det aktuelle spørsmålet, om opprinnelse, dvs., av Alexander og makedonerne.
I den åttende boken om historiene om Herodot (Himmelen) det vises til kongene i Makedonia, fra betalingen av dynastiet til nevnte Alexander I. I følge denne beskrivelsen, sistnevnte var sønn av Amyntas, sønn av Alketas, hvis far var Aeropos, sønn av Philip som hadde far Argaios, sønn av Perdiccas, fra Argos, som var den første som okkuperte den høyeste makten i Makedonia.[13]
III. PLUTARCHEN
… FOR OPPSTARTET AV ALEXANDER
For opprinnelsen til Alexander –den mest kontroversielle av nomenklaturproblemene– Plutarch gir et klart svar: Etterkommer av den mytiske Hercules gjennom Karanos[14], fra farens og Aiakos 'side, gjennom Neoptolemus fra morens[15]. Hele diskusjonen kan ende her, med mindre opprinnelsen til Hercules og Aeacus og Neoptolemus også settes i tvil. Men det er verdt å gå gjennom den fascinerende fortellingen til de gamle greske forfatterne for å finne andre, like klare svar, på samme, om opprinnelsen til Alexander, spørsmål.
Siden årsaken til navnene, verdt å stå for, tidligere, i parantes, til Alexander, hvis etymologiske opprinnelse er, i det rådende synet, fra verbet 'aleko' (drive tilbake, fjerne) og substantivet ‘mann’. Alexander er et navn gitt til en leder, som lederens første kvalitet er hans evne til å forhindre og nøytralisere motstandere. Greskeren- navnet på Alexander, men også farens, mors, av forfedre, lærere, av hans generaler etc., er i seg selv tilstrekkelig bevis på mannens opprinnelse, av dynastiet og folket i Makedonia som helhet.
På dette punktet er det verdt å henvise spesielt til -også gresk- navnet på Bucephalus, gitt til hesten, som beskrevet av Arrian, fra det faktum at, mens det var svart, hadde på hodet 'et hvitt merke i form av et oksehode'[16]. for å konkludere, hele nomenklaturen som er kjent for oss fra historiske kilder, er bevis på at språket i det gamle Makedonia var gresk, fordi det ville være veldig rart om det var en annen, annerledes dagligdags, og det er ikke engang den minste indikasjon på det, ikke engang i navnene (og, Faktisk, heller ikke hestens).
ΠΑ UTDANNING
Alexanders lærere og pleiere, forteller den store biografen, var grekere og utdannelsen han fikk var gresk: Hode, fra et administrativt synspunkt, av hans team av lærere var Leonidas, pårørende til Olympiada og andre på rad Lysimachus fra Acarnania[17]. Men den fremtredende læreren og formgiveren av Alexanders utmerkede karakter var "Aristoteles, den mest strålende og lærte av filosofene”, som Alexander pleide - i det minste i begynnelsen- spesiell respekt og kjærlighet[18].
LESINGENE
Alexander, “av natur en filolog og en student og en filantrop ”, han hadde en spesiell kjærlighet til litteratur og spesielt til Iliaden, en kopi av den, kommentert av Aristoteles, han var alltid nær ham og “sammen med sverdet la han under nakkestøtten ".[19] Bøkene som fulgte ham i kampanjen "var Filistos 'verk, mange av tragediene til Euripides, av Sofokles og Aiskylos, så vel som dithyrambs av Telestos og Host "[20]. Alexanders kjærlighet til Pindar reddet, Som det er kjent, livet til dikterens etterkommere fra døden, ettersom de ble ekskludert fra de drepte eller solgt som slaver etter ødeleggelsen av Theben[21].
… PRINSIPPENE
Hans utdannelse var basert på de greske idealene om dyd, av kunnskap[22], av ærlighet og tapperhet og av denne grunn "han ønsket ikke engang nytelse, ei heller rikdom, men dyd og ære ... og viktige gjerninger ”.Av samme grunn ønsket han sin makt "være fri for penger, luksus og gleder, men vær rik på kamper, kriger og ambisjoner ”[23]. Han anså det som ydmykt å leve i luksus og å være lovlydig og å underkaste seg vanskeligheter., i en tid da hele tidenes ikke-greske verden, spesielt perserne og østfolkene, de roste kraften til makt og penger, unnet gleder, akkumulert formue og, som Herodotus foraktelig beskriver, deres ledere levde nedsenket i luksus, selv under krigskampanjer.
... TOLVEN
Hyppige besøk til greske orakler[24], men også ofringene til de tolv gudene til Olympus understreker mannens greske verdighet. Grunnlagt i Asia, Plutarch forteller oss, Guds alter, som var respektert i århundrer og som den ble tilbudt gresk ofre.[25]
… DE OLYMPISKE LEKER
Alexanders store kjærlighet for fysisk trening, sport og militær trening var resultatet av den greske utdannelsen han hadde fått. Faktisk til de som motiverte ham, mens han ennå ikke hadde etterfulgt sin far, å delta i de olympiske leker[26] han svarte at han absolutt ville gjøre det hvis han hadde konger for rivaler (Alexander var veldig stolt av sin kongelige slekt og helt overbevist om sin guddommelige opprinnelse). Dette er det velkjente argumentet, som, fordi bare grekere deltok i de olympiske leker, det ville ikke være mulig å snakke om deltakelse, hvis Alexander ikke var gresk[27].
… SLAGENE
Som nevnt ovenfor, grekerne kalte alle de som ikke var grekere barbarer.[28] Den gamle verden, Følgelig, ble delt av grekerne i to kategorier: på gresk og barbar[29]. Fra hendelsene som fant sted i begynnelsen av Alexanders regjeringstid, Plutarch nevner krigene til den store leiesoldaten mot dem barbarer mot nord og, i motsetning, kampene mot grekerne[30] -uten å kunne underbygge dette, som forsøkt, at makedonerne ikke var grekere. Disse kampene er referert til i nøyaktig samme forstand som vi finner dem i beskrivelsen av den peloponnesiske krigen av Thukydides: kamper, dvs., å kreve hegemoni over grekerne, fra atenerne og spartanerne. Dette, betyr absolutt ikke at athenerne eller spartanerne ikke var grekere. Det samme skjer, analogt med makedonerne, som også hevdet hegemoni i Hellas og var like greske, like mye som athenerne og spartanerne.
... KAMPANJEN TIL ØSTEN
I beskrivelsen av kampanjen mot øst, den første rapporten vi møter har å gjøre med å ta den store avgjørelsen: Med en oppløsning som fant sted i Isthmus, grekerne bestemte seg for å kjempe mot perserne, og Alexander ble utropt til leder[31]. Han ville ikke være leder for grekerne, selvfølgelig, er kanskje ikke gresk.
(a). Granikos
Alexander skyndte seg å gjøre den første store seieren i Granikos kjent ved å sende til athenerne tre hundre skjold av fanger som det berømte epigramet var skrevet på "Alexandros Filippou og grekerne unntatt Lacedaemonians fra barbarene som bor i Asia " [32]. Det er forståelig at hvis makedonerne ikke var grekere, omtale av et slikt epigram kan ikke tenkes[33].
(b). Oion i Lycia
Etter erobringen av Sardis, av Bodrum og Milet, fortalt av Plutarch, Alexander nølte med den videre løpet av kampanjen. Og, fordi, Som det er kjent, la spesiell oppmerksomhet til varselene, anså følgende hendelse som et ledende punkt i planleggingen av strategien: En vår i Lycia, i nærheten av byen Xanthi, “skiftet plutselig seng av seg selv, oversvømmet og fra bunnen tok det ut en bronseplate med eldgamle bokstaver som sa at persisk styre ville ta slutt når den ble styrtet grekerne ". Oppmuntret av dette, Alexander, Plutarch forteller oss, tok umiddelbare avgjørelser og gikk seirende over stranden til Fønikia og Cilicia[34]. Det er åpenbart at denne delen av fortellingen, er bevis på opprinnelsen til Alexander (og hele hæren), fordi, hvordan kunne Alexander oppmuntres av dette faktum hvis han ikke anså seg for å være en gresk (og hans greske hær).
c. Alexandria
Etter erobringen av Egypt "et veldig stort og overfylt råd gresk Du bestemte deg for etternavnet ditt[35]”. Formidlingen av gresk kultur var formålet med Alexanders kampanje, og dette er bevist, blant annet, fra beslutningen om å etablere denne store, gresk, slik Alexander ønsket det, by. Design og konstruksjon av Alexandria er beskrevet av Plutarch på en fascinerende måte[36].
d. I helligdommen til Ammon Zeus
Neste episode finner Alexander, etter den majestetiske og mystiske løpet av hæren i ørkenen, foran presten i tempelet til Ammon Zeus, hvem, “Hellenistisk har tenkt å følge etter hva grådighet "oh child", av barbarisme uttalte han den siste sangen som sigma, noe som resulterte i at han sa "oh kid", som ble tolket "oh child Zeus", ett poeng til, for ionoskoper, av Alexanders guddommelige opprinnelse. Hva ville det bety, sannhet, den kjærlige adressen på gresk, av Ammons prest, hvis Alexander ikke var gresk?
(e). I Gavgamila
For å beskrive begynnelsen på den avgjørende kampen i Gavgamila, der hæren til den persiske kongen ble definitivt beseiret, Plutarch påkaller Callisthenes vitnesbyrd, der, Alexander "han påkalte gudene og ønsket, hvis han virkelig hadde blitt født av Zeus, å tilby hjelp og støtte til Grekerne ” [37].
Og når, senere, Alexander steg opp den kongelige tronen i Persia, Korintianeren Dimaratos gråt av følelser og sa: “Hvor mye glede grekerne som døde ble fratatt, før de ser Alexander sitte på tronen til Darius " [38]. Hvordan kunne grekerne være så glade for at den blir registrert, i historien om Plutarch, en slik kommentar, hvis ikke Alexander også var gresk?
(f). Spredningen av gresk
På den tiden Alexander begynte å ta i bruk elementer fra Babylons folk, hadde allerede innsett at sammensmeltingen av kulturelle elementer ville lette kommunikasjon og kontakter mellom lokalbefolkningen og hans hær, på en slik måte at det sikres stabilitet, som kunne opprettholdes selv etter hans død. Derfor, fortalt av Plutarch, etter å ha valgt tretti tusen barn ga han ordren om å lære gresk[39]. Hvordan, sannheten og hvorfor Alexander ville gjøre et slikt grep, hvis han ikke var den samme greske? Spredningen av det greske språket var et kulturelt bidrag, med selvinnlysende pedagogisk verdi for befolkningene i regionen. Med denne avgjørelsen ble grunnlaget lagt for dannelsen og formidlingen av den felles greske, som dominerte, som det er kjent i den hellenistiske verden, etter Alexander død.
g. For athenernes ære
Mot slutten av biografien møter vi et av de letteste vitnesbyrdene, i arbeidet med Plutarch, angående den greske anstendigheten til Alexander: Etter at hæren kom inn i India og under kryssingen av elven Hydaspi (på den andre bredden som kong Poros hær var stilt opp på) natt og med storm, –raskt øsende regn-, vannstanden hadde steget, elveleiet ble forstyrret, og en stor mengde vann gjorde bakken Alexander og hans kamerater passerte gjennom, glatt og sprukket. I det øyeblikket, fortalt av Plutarch, de hørte Alexander rope: “Er de athenere?, du ville tro hvor store farer jeg løper for din egen ære?”[40] Hvor mye mer forsikring ville det ta for selv den mest skeptiske observatøren å være overbevist om at Alexander bevisst kjempet, som gresk var han, for Hellas storhet, som uttrykt av prakt som utstrålte det store bysentrum som fremdeles var den tiden Athen?
J V. ARRIENEN
Fra arbeidet til Arrian, fullstendig og dette beviset for den greske opprinnelsen og den greske verdigheten til Alexander og makedonerne, bare noen referanser beholdes også, siden det er umulig å inkludere dem alle i en selektiv, slik som nåtiden, nærme seg:
Det bemerkes forresten, det i fortellingen om hendelsene, makedonerne, mens de har flest i antall referanser, vises, i alle fall, som en av de greske enhetene, som alle de andre (: Og tre hundre ryttere fra Macedon, og Thessalys ryttere to hundre, Hundre og femti av Ilia '- bok A', 29).
(a). De fattige grekerne
Etter slaget ved Granikos, Athenske ambassadører ba Alexander om å løslate grekerne som hadde kjempet sammen med perserne og ble tatt til fange. Alexander, skjønt, melder Arrian, “anså at det ikke er trygt for grekerne som ikke nølte med å føre kampanje mot grekerne, for å slutte å være redd for ham, på siden av barbarene, så lenge hans kampanje mot perserne varte "[41]. Hvordan kunne det være mulig for de fattige grekerne å være redd for Alexanders måned?, hvis Alexander, han var ikke den samme greske?
(b). I Makedonia og i det andre Hellas
Etter slaget ved Issus, der Darius ble beseiret av staten og omgjort til en slem flykt, og som blir fortalt i detalj og med glans av Arrian, Den persiske kongen sendte et brev til Alexander og ba ham om å danne et vennskap og en allianse, så vel som hjemkomsten til sin fangne familie (mor, kone og barn).
I svarbrevet ba Alexander ham om å gå selv (Darius) å be om familien personlig, gjorde det klart for ham at han var suveren i Asia, mer, Alexander selv og forbød ham å tale til ham som lik lik. Innholdet i Alexanders brev, som registrert av Arrian, begynner med en tiltale mot Darius som følger: "De ydmyke forfedrene som komi Makedonia og i det andre Hellas de har forrådt oss feil, de har ikke fordommer. Jeg, av de greske herskerne, ble og ble straffet, med hensikt å være perser, å gå gjennom Asia ... og til tross for de som falt for deg ... fred, ην τοις Ελλισι κατεσκεύασα, oppløse forretningsmenn - Jeg mobiliserte på "[42].
Dette utdraget fra brevet til Alexander selv, som beskrevet av Arrian- nok til å stoppe enhver diskusjon.
c. Ta rettssak til fordel for grekerne
Med inntreden av hæren i Susa, Arrian nevner at Alexander tok eiendommen til den persiske kongen, blant dem bronsebrystene til tyrannikerne Armodios og Aristogeiton (som Xerxes hadde tatt fra Hellas) og sendte dem tilbake til Athen, hvor de ble plassert i Kerameikos[43]. (Det er kjent at avskaffelsen av tyrannen ble ansett som en milepæl i Athens historie, og av denne grunn ble tyrannene verdsatt mer av de mest fremtredende heltene.). På et annet punkt der det også er klart at Alexander ønsket å hevne seg for lidelsene Hellas led av de persiske kampanjene, historikeren uttaler det, kom akkurat til Pasargades, satte fyr på palassene til tross for Parmenions råd om det motsatte, som ikke ønsket at Alexander skulle regnes som en inntrenger og erobrer i Asia. Alexander, men - Arrian forteller - han svarte at han ønsket å straffe perserne, fordi de angrep Hellas, de gravde opp Athen, de brente helligdommene og forårsaket mange ulykker for grekerne. ‘Ta en prøve for disse[44]’. Av hvilken legitimitet, er det?, hvis Alexander ikke var det, det samme, gresk?
d. Kallisthenis
I den fjerde boka, i den fortellende delen, der Arrian viser til Alexanders avvik til persiske skikker og oppførsel, Den dristige filosofen Kallisthenes veltalende taler holdes, fra Olynthos, elev av Aristoteles, som svar på det Anaxarchos hadde sagt, til fordel for Alexanders påstand om å bli tilbedt, en påstand oppmuntret av sofister og fremtredende medere og persere i hoffet hans. “Eller sønnen til Philip, etterkommer av Hercules og Aeacus, at hans forfedre kom fra Argos til Makedonia og var herskere over makedonerne ved lov og ikke med makt;. Og hvis vi må tenke som barbarene, fordi vi er i et barbarisk land, Jeg, Alexandre, Jeg krever at du husker Hellas, for hvis skyld du gjorde hele kampanjen, å plassere Asia under gresk styre. Tenk når du kommer tilbake til Hellas, kanskje du vil tvinge grekerne også, «Den mest frigjorte, i prequel? Eller du vil trekke deg tilbake fra grekerne og legge denne vanæren til makedonerne? De, gjør, du vil skille prisene en gang for alle og du vil bli hedret på en gresk måte av grekerne, barbarisk, de, fra barbarene”[45]?
Ovennevnte passasje taler også for seg selv.
(e). For grekernes frihet
Da han sendte tilbake til Hellas makedonerne som ikke lenger kunne kjempe på grunn av alder, sykdom eller skade, ledet av sin mest lojale følgesvenn, til General Crater, spurte ham 'å lede soldatene tilbake og overta Thrakias anliggender, av Makedonia, av Thessalia og vokten av grekernes frihet[46]’.
(f). En greker i Armozia
på "indiske", boken der Arrian beskriver reisen til Nearchus, fra Indus-elven til Susa, over Det indiske hav og Persiabukta, (en fascinerende reiselesning), bemerkelsesverdig er et utdrag, karakteristisk for den allestedsnærværende tilstedeværelsen av det greske elementet:
Etter måneder med lidelse, den vågale utforskningen fortsatte. «Det har vi rett og slett fått vite, De krysset hundre trinn og landet nær elven Anami, i et område kalt Armozia. Det var nok av alt, unntatt oliven. Mannskapene kom ned for å hvile, glad for at deres lidelser stoppet. De husket lidelsene til sjøs, landet til fiskespisere, ørkenene de gikk gjennom, brutaliteten til stammene de møtte, men også sine egne problemer. Noen spredte seg og gikk inn for å utforske. Der så de noen som hadde på seg gresk kappe, oppførte seg som grekerne og snakket gresk. De første som så ham gråt. Det virket så uventet for dem, etter så mange ulykker, å se en gresk og høre det greske språket. De spurte ham hvor han kom fra og hvem han var. Han fortalte dem at han hadde forlatt Alexanders leir og at Alexanders leir ikke var langt unna.. Applauderende og ropende tok de ham med til Nearchos. Hun fortalte ham alt. Leiren var fem dager unna sjøen."[47]
g. De makedonske triarkene
I beskrivelsen av forberedelsene til overfarten, Arrian nevner triarkene ved navn, angir byen de kom fra. I forhold til makedonerne[48] de nevnte byene ligger i området Pieria, av Imathia, fra Halkidiki (Pella, Amphipolis, Orestiada, Εορδαία, Πύδνα, Mieza - sør, til Thessalien- Aegae, Alcomenes, Veria, Tymfi, Alorida). På en tilfeldig måte, som henne, liste over makedonske byer, er, ingen tvil, Det er bemerkelsesverdig at ingen av dem slipper unna det geografiske kartet, slik Thukydides beskriver det for oss, hvilke steder, som nevnt ovenfor, Makedonia helt innenfor det greske territoriet og faktisk i betydelig avstand fra i dag, til Nord, grenser.
- O DIMOSTHENIS
Den, riktignok, Demosthenes mest karakteristiske trekk var intensiteten i hans anti-makedonske følelser, som han identifiserte - mer enn noe annet – det politiske stigmaet til mannen. Hans klarsyn og politiske visdom ledet Demosthenes, lenge før sine medborgere, i realiseringen av det uunngåelige, endelig, makedonernes dominans. Nostalgien etter Athens storhet, som plaget taleren - en brennende patriot i en tid med lavkonjunktur, slapphet og likegyldighet til allmenningen- og hans tilslutning til idealet om frihet og demokrati, de nominerte denne politikeren, som den største motstanderen av Philip, i hvis politikk han forutså den endelige slutten på det athenske hegemoniet og den største trusselen mot demokratiet. Ovennevnte er slettet i relieff i hans retoriske taler om emnet - tre Olynthians og fire mot Philip. I den tredje mot Philip, skjønt, eskaleringen av hans lidenskap mot den makedonske kongen, får Demosthenes til å formulere karakteriseringer[49] som ble brukt som grunnlag for å konstruere teorier om ikke-greskheten til det makedonske dynastiet.
Studiet av alle Demosthenes taler, Likevel, levner ingen tvil om at ovenstående er et utbrudd av retorisk lidenskap, som ikke har noe med historisk sannhet å gjøre. Iingen annen tale det er ingen tilsvarende referanse, da det er åpenbart for alle at taleren ikke ser på Philip som en heteroseksuell fiende, men som motstander av Athen, hvordan det var, eldre, motstander Sparta (før og etter slutten av den peloponnesiske krigen). Det er historisk bevist at slike avvik tjente, som regel, fremme av snevert forstått fraksjonsmål, i en urolig, politisk fallende Athen. Det er bemerkelsesverdig, at karakteristikkene ble tilskrevet av Demosthenes ikke til folket i Makedonia, men bare til Philip. Det er karakteristisk at Demosthenes' lidenskap var slik, slik at han ikke nølte med å kalle athenerne i allianse med dem til og med perserne mot Filip[50], på et tidspunkt da Isokrates, den store læreren i retorikk, så til kongene av Makedonia som ba om en pan-hellenisk mobilisering, under deres ledelse, mot perserne - som fant sted, endelig, under Alexander.
- ISOKRATER
(a). I Asia føres det krig…
I brevet hans, som ble skrevet kort tid etter slaget ved Chaeronia[51], Isokrates oppfordrer Philip varmt: "... for å forsone Athen med Sparta, Theben og Argos og for å bringe enhet til grekerne[52]… Sett en stopper for galskapen og grådigheten som kjennetegner forholdet deres og overføre krigens gjennomføring til Asia”. Det fremgår av brevet at en stor del av publikum i Athen presset på for å fremme ideen om kampanjen mot perserne under Filip fordi - skriver Isokrates "...ingen prestasjon kunne vært vakrere, mer nyttig for grekerne og mer egnet for de historiske konjunkturene ” [53]. Og nedenfor: “Vær sikker på at du da vil få uovertruffen ære og verdig dine prestasjoner når du tvinger barbarene ... til å være slaver av grekerne og når du tvinger kongen som nå kalles stor til å gjøre alt,hvilke bestemmelser gjør du. Da har du ingenting igjen enn å bli en gud" [54].
Ville ikke være, selvfølgelig er det mulig for Isokrates - den mest fremtredende læreren i retorikk og den største forsvareren av det athenske regimets moralske storhet - å snakke om en krig mellom grekerne mot barbarene- hvis Filip ikke var gresk og Makedonia ikke var en integrert del av Hellas[55].
(b). Athen er beskytter av forfedrene til de makedonske kongene
Faktum er også verdt å nevne, som lovpriser Athens storhet, Isokrates viser at byen alltid har vært alle grekeres beskytter. Faktisk går det tilbake til årene før den trojanske krigen, fordi, som han skriver, “de som ønsker å forsvare hjemlandet sitt, må hente bevisene fra så lenge siden”[56] (Dette, parentes, som svar på de som devaluerer historien, når deres ubegrunnede påstander skal tilbakevises). Så i dette tilbakeblikket, beskriver den store retorikeren, hvordan etterkommere av Hercules (og forfedre til de makedonske kongene), forfulgt av peloponneserne ledet av Eurystheus "anså Athen som den eneste som var i stand til å tilbakebetale tjenestene deres far hadde ytt til alle mennesker". Våre forfedre, fortsetter Isokrates, de marsjerte mot dem, beseiret dem og satte en stopper for denne vanæret[57]: derav den spesielle respekten som de makedonske kongene og, spesielt, Alexander har alltid elsket Athen.
- POLYVIUS
(a). De tilhørte Asia og erobret hellenerne
I den niende boken av hans Historier er Polybius nevnt, blant annet, i alliansen av etolerne med romerne mot Filip V av Makedonia, av Achaeerne, av akarnerne og deres allierte (210 f.eks). I sin tale foran Lacedaemonians forsamling, representanten for publikum til Akarnan Lykiskos, prøver å hindre spartanerne i å alliere seg med etolerne og romerne mot makedonerne og akaerne: I Etolos Chlenaia, som tidligere hadde talt til fordel for en allianse av spartanerne med Filips fiender, sier: “Alexander som straffet thebanerne, fordi han trodde han ble gjort urett, du klandret ham alvorlig. Men det faktum at han tok hevn fra perserne for fornærmelsen de gjorde mot alle grekerne, du nevnte det ikke, heller ikke at han reddet oss alle fra vanlige og store ulykker, å slavebinde barbarene og frata dem midlene som de ødela Hellas med ... og til slutt underkastet seg (Alexander) Asia til grekerne" [58]. I samme tale skriver Polybius at Lycias undret seg : "... hva og hvor mye ære makedonerne fortjener, som for det meste av livet ikke slutter å kjempe mot barbarene for grekernes sikkerhet? At Hellas alltid ville møte store farer, hvis vi ikke hadde makedonerne og deres kongers lojalitet som bolverk, hvem vet ikke det? …”
(b). Til achaere og makedonske homofile...
I den samme talen fullfører Lycias henvendelsen til Lacedaemonians: «da strevet dere nidkjært for hegemoni og ære mot ditt samme kjønn, akaerne og makedonerne ... men nå er problemet slaveri av grekere til utlendinger (dvs.. Romerne)[59].
Den gjentatte henvisningen til de homoseksuelle makedonerne – på samme nivå som akaerne- og i motsetning til allotypene, angir tydelig nasjonaliteten til førstnevnte.
KAI O KHALED HOSSEINI
Omvisningen til Makedonia og Alexander ble uventet fullført med et funn i bestselgeren til Afganos – Den amerikanske forfatteren Khaled Hosseini med tittelen "One Thousand Splendid Suns". Bortsett fra referansene til hverdagen i Afghanistan (før den russiske invasjonen) som snakker om vaner som røde egg, retter med yoghurt og agurk, dragekonkurranser (som de som pleide å gjøres i den greske provinsen) og annet relatert, de forklarer heltinnen at folk må respektere og strengt anvende loven (Gresk moralsk og politisk prinsipp par excellence, grunnlaget og søylen for det athenske demokratiet). Og som ofte i teksten, forfatteren siterer det afghanske ordet: qanoon[60]: 'Canon', Angivelig (og vi har her et sidebevis for den lange uttalen av lange vokaler som omega). Det ville ha, Kanskje, interessant å gjennomføre en komparativ språklig studie mellom gresk og språkene i landene som Alexanders hær gikk gjennom, som spredte språket og kulturen i Hellas til dypet av Asia. 'Til athenernes ære', som Plutarch sier...
EPILOG
Ovennevnte er bare noen av elementene i fortellingen om Herodot, av Thukydides, av Plutarch, av Arrian, av Polybius, men også i tekstene til Demosthenes og Isokrates, at de snakker, implisitt eller eksplisitt, om opprinnelsen til Alexander den store. Verdien av historisk sannhet, som spilt inn i verk som disse, er, for nasjoner som har lange tradisjoner, hellig og ukrenkelig. For nye kvinner, skjønt, land, som er på jakt etter identitet og prøver å bygge en enhet på bekostning av historien, verdien av sannhet er relativ og skiftende. For disse siste tilfellene, historiske skikkelser som de nevnte antikke greske forfatterne, reservere, fra dypet av århundrene, dommer ugjenkallelig fordømmende i samvittigheten til alle som vet og insisterer på å huske.
[1] Grekeren var sønn av Deucalion. (Sønner av grekerne var Ion, Aeolus, Doros og Xouthos).
[2] Thukydides historier, Bok A, III "... ikke engang en barbar gjorde opprør for en eneste hellenes skyld, si en motstander i ett enkelt navn."
[3] Alexander R. Ragavis, "Ordbok for gresk arkeologi", Bind A, oppføring 'Hellas'.
[4] Thukydides historier, Bok B, 99.
[5] I det greske området i dag, vest for Imathia.
[6] Sør for Kastoria (Elemia innsjø)
[7] 'Alexandrou Anavasis' Arrianos, bok B, 7, ΣΕΛ. 148 "Grekerne" Hatzopoulos-publikasjoner
[8] "Hvis forfedre var "Temenidae, eldgamle vesener fra Argos" Thucydides XCIX.
[9] Detaljene til de historiske kildene er nedtegnet i detalj i 'Dictionary of Greek Archaeology' av Alexander R.. Ragavi under overskriften "Makedonia".
[10] Amyntas hadde sendt inn under kampanjen til Darius Hystaspis. Allierte av perserne var de gnagende boeoterne, Thessaliere og argivere.
[11] «…han te gar Hellen genos imi torchaion, og i stedet for gratis periodisering, selv om jeg betalte dem, så jeg Hellas." Herodot, Bok I - Calliope, ch. 44 – 45, ΣΕΛ. 174 – 176, 'Gamle forfattere', Zitros publikasjoner.
[12] Alexander I var far til Amyntas II, hvis sønner var Alexander II, og Philip, far til Alexander den store.
[13] Herodot, Historie 8, Himmelen 139, Hatzopoulos-publikasjoner 'The Greeks'.
[14] Karanos, fra Argos, etterkommer av Hercules, erobret en by nær Edessa, som han ga navnet 'Aegai' og grunnla det makedonske dynastiet der. Arrian er også enig i dette.
[15] kapittel 2. vers 2. Sitater uten å identifisere kilden, i dette kapittelet, referer til Plutarchs verk "Parallel Lives , Alexander - Caesar" fra Publications of Ancient Greek Writing "The Hellenes" av Odysseus Hatzopoulos.
[16] Arrian, Anabasis Alexandrou, Bok E 19, Publikasjoner 'Grekerne' Odysseus Hatzopoulos.
[17] Kapittel. 5, utg. 7,8. Lysimachus sammenlignet Alexander med Akilles, Filip med Peleus og sønnen hans med Fønike, Akilles lærer.
[18] Kapittel. 8, utg. 4: Aristoteles, som først beundret og elsket farens nederlag, som for ham jeg lever, det er derfor jeg ikke lever godt'.
[22] Og faktisk den vitenskapelige - Alexander hadde en spesiell tilbøyelighet til medisin (Kapittel. 8).
[27] Priser som bare kan tenkes for grekere, var blitt tilskrevet, i de olympiske leker, allerede til Alexanders oldefar, alexander den første.
[28] Etymologien til ordet 'barbar' betegner det uforståelige, fra et språklig synspunkt, og det utenlandske (repetisjon av lyden 'var' som ikke betyr noe på gresk).
[29]'Thucydidos historier' bok I' III s. 62 , Govosti publikasjoner.
[33] Dette var måten å skrive epigrammer på (: f.eks. "Pausanias Cleombrotus, Lacedaemonisk, frigjør Hellas fra mederne, etter at de villige grekere trosset faren for kamp". Alexander la ikke engang til begrepet "makedonsk", som Pausanias brukte begrepet "Lacademion").
[35]Kapittel. 26. utg. 4 – 14.
[40] Kapittel. 60 utg. 6. O athenere, derfor, tro meg, hvis jeg i evigheter tåler farer for min nåværende lykkes skyld?’
[41] Arrian, Anabasis Alexandrou, Bok A, 29 Publikasjoner 'Grekerne' Odysseus Hatzopoulos.
[42] Arrian , Alexandrou Anavasis bok II, 14.
[43] Arrian , Alexandrou Anavasis bok III, 16.
[44] Arrian , Anabasis Alexandrou, Bok C, 18.
[45] Anabasis Alexandrou, Arrian bok IV, 11.
[46] Anabasis Alexandrou, Arrian bok VII, 12.
[47] Anabasis Alexandrou, Arrian indisk 32.
[48]Det er også det tilsvarende sitatet for triarker som kommer fra byer i resten av Hellas.
[49] "... ikke bare er han ikke gresk, men han er ikke engang en barbar fra et godt sted, men han er en skadelig makedoner, fra et sted, hvor man tidligere ikke engang kunne kjøpe en slave på forhånd.' Demosthenes, "Ifølge Philip III" 31 'Grekerne' , 'Kaktus' publikasjoner. Demosthenes anklaget også sine medborgere for å være barbarer, da han vurderte at de ikke respekterte verdiene, prinsippene og idealene i Hellas.
[50] Demosthenes, "Ifølge Philip III" 51 'Grekerne' , 'Kaktus' publikasjoner
[52] ... unisont, bli grekere ... og i Asia, start krigen.
Til Philippon (III)’ 2 Isokrates, Gamle forfattere, Zitros publikasjoner
[53] … verken vakre verk eller mer nyttige for grekerne eller utført i tide.
Til Philip (III 3 Isokrates, Gamle forfattere, Zitros publikasjoner
[54] … Og så vil jeg vise henne og verdien av dine gjerninger som er uoverkommelige, når barbarene blir tvunget til å synes synd på hellenerne... For det er ingenting som skjer uten Gud. Idem.
[55] Ideen er utviklet i detalj av Isocrates i 'Panegyricus', som ble publisert lenge før nevnte brev (380 f.eks).
[56] ikke lenge før trojanerne, – derfra, for rettferdig, tar trosretningene imot dem som er til fordel for fedrene, og spør... "Festlig", Isokrates, 54, 'Grekerne', 113 Hatzopoulos publikasjoner
[57] "Festlig", Isokrates 56-57-58 "Grekerne" Hatzopoulos-publikasjoner
[58] "... deres undersåtter skapte Asia til grekerne" Polybius, Historier IX 34.3 "Grekerne" 'Kaktos' publikasjoner
[59] så, for hegemoniets og ærens skyld, ær deg selv til achaere og makedonske homofile... og nå, over slaveri, føres en krig blant grekerne mot utlendingers Polybius of Histories IX 37, Grekerne
55 Κhaled Hosseini 'Α Thousand Splendid Suns', Riverhead-bøker, New York 2007 ΣΕΛ. 284.
